Gardist - min første Pointer

Artikkelen som her følger er skrevet av länsjägermester Frank af Petersen helt på begynnelsen av 1900. Han var en stor ressurs i sin tid, som SPK hadde god nytte av.Gardist - Min første Pointer
Historien er fra en tid da forholdet mellom menneske og hund var noe mer avklart enn det vi ser i dag. Menneske var menneske og hund var dyr.
Det var ingen hundepsykologer eller lignende i sving, og man klarte seg som best man kunne. Allikevel var en god jakthund et verdifullt husdyr som kunne bety forskjellen på føde eller hunger.



Gardist - min første Pointer

I ungdommens vår, da livet ennå lekte, fikk jeg av en venn en hvit og brun småflekkete pointer. Ett år gammel og udressert.
Pointerrasen var ikke så aldeles ren på denne tid, og rykter ville ha det til at moren kunne vært en Griffon, i alle fall kaller jeg salige Gardist for Pointer, derfor at han så ut som en.
Egentlig så han ut som en huggorm, og var nokså lik en sånn i karakteren.
Han hadde et glatt skinn og kunne vride seg ut av hva som helst for og komme til å bite meg.
Han hadde en smal tørr ormehals, ormehode og gule øyne, men heldigvis ikke gifttenner.
Gardist hadde hatt sin barndom på hestegardekasernen i Stockholm, min venn som hadde militær utdanning hadde den oppfatning at en fuglehund måtte komme seg ut på landet der det var tilgang på vilt. Og derfor fikk jeg den.
Jeg ordnet det slik at hunden skulle komme hjem til meg dagen etter at jeg kom hjem fra et utdanningskurs, da skulle jeg være hjemme en måned.
Tenkte det ville være lurt å ha god tid til denne hund som var vant til storbylivet.
Gardist fulgte meg trofast med en gang, men når jeg ville ha han til å avsøke engene, var han fullstendig uforstående til det.
Han festet imidlertid stand like ved en bondegård - på en bonde. Det var i alle fall noe.
Neste steg var på Vallebergs store marker.
Av en eller annen anledning søkte han faktisk ut i stor fart, opp i mot vind, gikk over i galopp med hodet høyt båret. Det gikk oppover en ravine, han gjorde stand og avanserte.
Ut kom to sammenkoblede sauer i en forskrekkelig fart, med Gardist etter.
Den ene sauen var kjappere til bens en det andre, eller omvendt.
Nok om det, de slo kollbøtte - men Gardist hjalp dem fort på bena.
Da jeg fra barndommen har lært meg at lek kan slutte med blodig alvor, grep jeg inn og ga Gardist hans første virkelige omgang i mitt eie.
Jeg brøt et tynt ris, det var lite skog å finne, og ga ham inn sånn at han aldri mer rørte en sau eller et annet husdyr, unntak av kyr, og naturligvis hunder.
Han var fra begynnelsen av lydig og trofast, men hadde en uvane som gikk over til last.
Det var 1. Knurring, 2. Losing og 3. Bite mennesker som nærmet seg meg når jeg satt eller låg og hvilte meg. Og for øvrig var han ikke god å komme i nærheten av når han hadde inntatt sin kurv. Han var med andre ord ingen selskapshund.

Dette at han la seg ut med alle mennesker og derfor fikk lite sympati, gjorde at han ikke ville forlate meg over lengre perioder. Og jeg tror hele hans dressur var koblet mot å gjøre meg til lags.
Så dro jeg og Gardist til Bjurfors, der vi bodde i et hus kalt «Tysta Marie» med ni andre elever og fem hunder.
Der bodde vi alle sammen på et rom så nær som to.
Hver gang noen kom i nærheten av min seng brøt det ut torden, og den ble ikke dempet av mine alvorlige formaninger og ristinger i nakken på Gardist.
En eldre elev med jegerblod, eide en børse (den samme som Gjert eller Tektor skjøt ingeniør Upmark med), han ble var veldig fornøyd med å se Gardist i stand for diverse fugler.
Når andejakten startet bega jeg meg til Storsjøen der jeg visste at et kull gressender skulle befinne seg. Gardist fant dem og sto, avanserte, var rolig da jeg skjøt og når anda falt, men apporten fikk jeg gjøre selv. Senere gjorde han faktisk også det.
Men på en noe upassende måte. Han la nemlig fuglen på nærmeste tue eller strand – han apporterte dem aldri til land, men foretrakk å plassere fuglen der jeg hadde problemer med å komme til. Ved Storsjøen fantes det også bekkasiner, hvilket jeg gjerne ville jakte på.
Gardist behandlet disse som luft, og brydde seg ikke om de lettet like foran ham, eller lengre fra ham. Dette måtte jeg prøve å gjøre noe med.
Utenfor Bjurfors herregård lå det en stor fuktig åker, her hadde jeg sett enkelte lokale bekkasiner. Da jeg slapp Gardist gikk det opp en bekkasin foran nesen på ham, jeg skjøt denne og førte Gardist mot fuglen. Når han var en meter fra der fuglen lå, frøs han til i stand, og der lot jeg ham stå en stund og funderer på saken. Og han forstod dette, ved neste slag sto han fint foran et buskas. Opp kommer en bekkasin som felles.
Fra dette øyeblikk av var Gardist den mest interesserte og beste bekkasinhund jeg noen gang har sett, jeg har for øvrig ikke sett så mange. Han ble så gal etter bekkasin at om det fantes et buskas i en kilometers radius så må han undersøke dette.
En gang dro vi på dårlig vei mellom Dalby naturpark og landsvegen. I vognen begynte Gardist som hadde plass mellom mine ben og strekke nesen mot utsiden.
Jeg lot ham komme ned av vognen, og han avanserte på strake ben 100 meter mot en liten vannpytt, han tar stand og opp kommer en bekkasin. I dag skulle vi kalle dette en flott fugletagning. Tilbake til utdannelsen og Bjurfors.
Endelig ble det den 16. august. På den tid innrettet jeg mitt liv etter jakttidene og jeg hadde sikret meg jaktpermisjon. Jakt hørte forresten til utdannelsen.
Jeg ga meg i vei sammen med vennen Gardist.
I skogen kunne han bli borte i flere minutter, når jeg plystret kunne han komme smygende for så og vende tilbake tittende over skulderen om jeg fulgte med.
Denne dagen fikk jeg fire orrfugler og to rugder, og Gardist hadde rapportert en gang.
Det gledet meg, men jeg tror egentlig fremdeles at han- så eiendommelig det kan høres- i sin kjærlighet til meg gjorde dette av lengsel.

Da jeg kom hjem til Skåne hadde jeg gode bekkasinjakter med ham.
Senest 3. november, dagen etter en frostnatt og med bra vind fikk vi tolv bekkasiner.
Gardist oppførte seg utmerket og bekkasiner var det i overflod.
Året etterpå fulgte han meg til Norrland på sommerstudier, og jeg forberedte meg nøye både på jakt og annet.
De små ville norrlandskyrne behandlet han con amore. Når de gikk til angrep, møtte han dem på halvveien, ga den nærmeste et nyp i bakbena og fikk på et øyeblikk flokken samlet, samt drev den under høye bjeff og små påminnelser.
De beste jaktene hadde jeg etter avsluttet utdannelse i Västerbotten og i Härjedalen.
Jeg erindrer noen episoder fra disse stedene.
En søndag formiddag i september gikk vi ut i skogen, og etter en stund rapporterte Gardist med bjeff, svake sådanne.
I kanten foran en liten myr stod Gardist i stand, og bak noen bjørker løftet ti hvitvingede ryper mot himmelen. To fikk jeg og resten satte seg 50 meter lengre fremme. Der spaserte de foran oss. Da og da fløy en eller to opp, og innen vi var kommet over den lille myra hadde jeg fått syv stykker. De tre gjenværende ble overlatt til avl.
En annen liten trivelig episode var fra Härjedalen nærmere bestemt Lillherrdal. Folket anvendte ettermiddagen til å flytte fra ei hytte, som jeg ikke kom til å savne.
Jeg hadde fått i oppdrag å skaffe vilt til en middag for stedets honoratiores, for å vise vår takknemlighet ovenfor deres vennlighet og gjestfrihet.
Derfor dro jeg ut med min magre og sårfotede Gardist, og min sterkt trangborede dobbeltløpende nye hammerless hagle m/ejektor.
Gardist syntes ikke noe om å løpe i tørr reinlav som stakk ille inn i hans røde poteputer.
Han avsøkte ikke dette området mer enn jeg kunne gjort ensom.
Snart kom vi til mer fuktig terreng, og nå jaktet han som vanlig.
I et av slagene fant han tre tiurer, jeg fikk den ene.
Mens jeg puttet byttet i sekken fant Gardist en ny tiur og rapporterte. Etter en lang avanse i granskog med besværlige vindfall, der Gardist aldri hastet mer enn hva jeg kunne holde følge med, og der han ventet der jeg ble hindret, kom vi ut på et mer åpent område.
Her gikk Gardist i stand. Under en liten skjørtegran passe stor til å dekke et julebord, får jeg se tiuren. Jeg studerte fuglen og hodet med det røde innslaget, så tok den til vingene og fikk sin kule på ikke mer enn 7 meter.
Jeg sa at jag hadde lagt forrige fugl i sekken, men det var ikke helt sant. Jeg hadde ingen sekk, men bar fuglene i en slynge. Når jeg hadde gått en stund kommer Gardist og rapporterer, jeg legger da i fra meg mine to fugler ved en plass jeg bør finne igjen, og følger etter hunden. Framfor en granklynge blir det stand, og opp kommer fire tiurer.
En fikk jeg og en bommet jeg på, men en satte seg bakom meg i et tre.
Takket være min utmerkede ejektor rakk jeg i et øyeblikk å få fuglen i treet, og så i en ren refleks å få av vingen på ytterligere en tredje som fløy ut av ei gran.
Så holdt jeg på ikke å finne igjen mine første fugler, men Gardist fant dem.

Mine fem tiurer økte aktelsen for Gardist hos mitt selskap, der flere var jegere.
Og morgenen etter innfant det seg en talsmann i mitt rom, han stoppet i døra, lengre våget han ikke å gå. Gardist knurret fra under senga, eller kanskje i den. Mannen spurte om han og noen til kunne få kjøpe Gardist. Fattig men stolt som en grand av Spania svarte jeg at så mye penger hverken hadde de, eller kom de til å få, for å løse ut Gardist.

Gardist humør ble ikke bedre med tiden.
Jeg kjenner en skredder som ikke ser særlig fin ut på det ene kinnet, slik ble det for at han som liten gutt dro Gardist i halen.
Men til Gardists heder vil jeg si at han aldri bet uten at han sa i fra først.
Han var ikke bare enkel for meg å ha med når jeg som ung jegermester skulle på oppdrag og få oppdrag, slik ble han etter hvert mye hjemme med min mor.
Han forsvarte henne ganske så unødvendig og kraftig, når noen for ham ukjent nærmet seg f. eks med et brev.
På gamle dager ble Gardist ikke mindre sær.
Han forelsket seg i en tispe på en nabogård en liten bit hjemmefra, og slo seg ned der.
Kjærligheten ble overflyttet på tispens eier og til hans arbeidsrom.
Dette voktede han uansett om eieren var der eller ikke, han slapp ingen inn i rommet, eller rettere sagt ingen våget seg dit. Men etter at en liten pike på alvorlig vis hadde blitt skadet og jaget på dør, ble Gardist hentet.
Han endte da sine dager, savnet av noen få. Han hviler i den gamle parken i godt selskap, ikke langt fra den plass der hingstene Narcissus og Pitt fra 1800-tallets begynnelse sover under en stor sten med inskripsjoner.
Noen sten har ikke blitt reist over Gardist.
Skulle han fått det, hadde den fått inskripsjon i samme stil som en vindhund på 1870-tallet, en sikker sauebiter tilhørende en ung husarløytnant, som på en gravstein i Gøteborg har skrevet:

Her hviler hunden Advance.
Født i Syria, død i Gøteborg.
Hatet av geiter og sauer.
Savnet av husarer.