Generelle nyheter 1


Det er nå fastslått at det ikke er lov å trene hunder ved hjelp av strøm, som for eksempel ved elektriske halsbånd. Landbruks- og matdepartementet har kommet med en ny forskrift, der hovedregelen er at det er forbudt å bruke utstyr på hund som fører til at hunden kan utsettes for elektrisk strøm. Det er for å forhindre at hunder unødig kommer i fare for å lide eller bli skremt. Det gjelder både ved opplæring, trening og all annen bruk av hund. Se HER og HER

Redaksjoner er svært glad for å motta slike innlegg og vil oppfordre andre til å følge opp. Vi vil også takke Isa og Leif Jan for innlegget. De har hentet følgende artikkel fra Norsk Pointerklubs Årbok 1932-1934. Skrevet av Haakon Kinck, en mann som betydde mye for pointerens utvikling i Norge første halvdel av 1900-tallet. Som leseren vil forstå er mange av synspunktene aktuelle også i dag.

Sammenligner man hundeopdrettet med annen husdyravl, må vi dessverre innrømme, at der er en beklagelig forskjell mellom disse i vår disfavør. Nødvendigheten av en økonomisk oppdrettlinje har for oppdrettere av hester, kjør, sauer osv. fremtvunget en rasjonell avl, som vi hundeoppdrettere kunne lære meget av.

I forholdenes medfør kommer på vårt område den økonomiske linje mer i bakgrunnen, mens affeksjonsverdien, liebhaberiet og – for å si det bent ut – ukyndigheten ofte spiller en altfor sterk rolle.
Følgen herav er at der i stor utstrekning avles på individer, som mangler vesentlige betingelser for en heldig utvikling av rasen. Mens parolen skulle være: Kun det beste er godt nok, ser man annen og tredje rangs hunder fort vekk benyttet som avlsdyr. Og følgen uteblir ikke : Oppdrettet ujevnt, salgsverdien liten og ingen eller liten fremgang for rasen som helhet. Men den ”viljans tuktan” som skal til for å forandre dette er kanskje ennu mer energikrevende enn selv ”magens”.
Å legge jakthundoppdrettet hos oss helt over på økonomisk basis, som der gjøres f.eks. i England, tror jeg ikke fører frem. Særlig fuglehunder står nu engang i et særskilt forhold til oss jegere, fordi de skaffer oss noen av våre beste stunder i livet – enten der er på høifjellets åpne vidder eller på skogsfugljakten med sin spenning og overraskelse. De representerer derfor noe mer og langt verdifullere enn et pengebeløp. Og dette vil alltid bevirke, at oppdrettet også tar farve herav. Men ukyndig alv på slump behøver det derfor ikke å drives.
For å holde oss til pointerne må man si , at oppdrettet i det store og hele har gått frem i de senere år, for så vidt som man ser mindre og mindre av det rene skrap. På den annen side er det utenfor tvil at det gjennomført rasjonelle oppdrett er alt for sjeldent. Når en tispeeier ikke benytter den første, den beste hannhund av rasen, som er i nærheten, skal han gjerne prøve den som sist har gjort seg bemerket enten på utstilling eller på jaktprøve. Om denne hund er et tilfeldig produkt eller om den er resultat av en lengere stammeavl, om hannhunden og tispens blodlinjer passer eller ikke , er ofte helt likegyldige ting for oppdretteren. Ja om tispen i det hele tatt bør avles på synes for mange å være temmelig uvesentlig.
Det er vel her de kynologiske klubber har sin største oppgave. De kan riktignok ikke tvinge oppdretteren til å drive avl efter rasjonelle linjer, men de kan ved målbevisst arbeide lede dem inn på det rette. Ved stadig å fremholde hvori det gode oppdrett består, ved eksempler, ved stamtavler, ved redegjørelse for ”heldige” opdrettteres fremgangsmåte, med andre ord ved et dyktig opplysningsarbeide, vil interessen og dermed kunnskapen vokse. Og en vakker dag står man der, at enhver oppdrettere vet, at det vesentlig er planmessig og bevisst avl som skal til for å være ”heldig”.
Våre kynologiske tidsskrifter synes for tiden å ha for liten forståelse av denne sin oppgave. Først og fremst synes interessen og forståelsen av stamtavlenes betydning ofte å være minimal. Og tidsskriftene skal ikke alene være opplysende i størst mulig utstrekning her. Men de skal se det som sin oppgave å vekke interesse for disse ting.
I NPKs årbok for 1915 og 1916 har jeg i en artikkel: ”På rett eller gal vei”, behandlet svakheten ved utstillinger og jaktprøver. Jeg skal ikke gå nærmere inn på artikkelen her, men skal peke på, at man har lett for ved begge disse å la det tilsynelatende beste være det godes fiende. Den overdrevne edelhet og den overdrevne fart er ikke til gavn for avlen, som i det lange løp krever robusthet i sinn og kropp for ikke å ende i degenerasjon. Å være våken like overfor disse farer, burde være ledernes og ikke minst tidsskriftenes viktigste oppgave.
Våre gamle jaktprøveregler inneholder en tilleggsbestemmelse om farten: Den skulle tyde på utholdenhet. Denne bestemmelse , som gir et godt fingerpek i den riktige retning og som direkte er rettet mot den kunstig oppjagede fieldtrial-fart, har man ikke hatt bruk for lenger. Derved har prøvene ennå lettere for å gli ut ved at den sterke, jevne fart, som holder dagen ut og dag etter dag, settes til side for time-hundens voldsommme fieldtrial-søk.
Jaktprøvene er bestikkende spennende. Men denne deres store pluss innebærer også deres svakhet. For mange blir de derved målet, mens de selvsagt kun skal være midlet. Midlet til å skaffe oss gode jakthunder og sikre vår avl av disse. Så lenge det kun er den enkelte deltager, som forveksler disse ting, gjør denne begrepsforvirring forholdsvis mindre skade. Men hvis ledelsen ikke holder seg forskjellen skarpt for øye, vil det utvilsomt føre avlen på avveie.
Hvis man anser jaktprøvene for målet vil de interesserte oppdrettere legge sin avl i den retning som han vet er god latin ved prøvene. Han vil spørre seg selv: Er det de solide, gjennomgode hunder uten nervøsitet, hvis jaktegenskaper er førsteklasses, hvis kropp er kraftig og hvis utholdenhet er stor – er det denne som har sjansen til å gå til topps på jaktprøver? Eller er det de små, lette hunder med nervøse sinn, hvis fart er god og som kan drives voldsomt opp en kortere tid, men hvis mangel på soliditet i ”sinn og skinn” er skikket til å bringe avlen i fare – er det disse som har den største sjanse?
Gjør man jaktprøvene til mål, tror jeg nok at med det krav til stor fart, et krav som snarere økes enn minskes, vil man lett kunne gli over til avl på sistnevnte type. Unntagelser kan naturligvis forekomme, men utvikler det seg videre på den måte det nå er tilbøyelig til, vil nok snart den ideelle jakthund og fieldtrial-hunden fjerne seg fra hinanden.
Holder man sig derimot klart for øie, at jaktprøvene kun er midlet til å sikre oss gode jakthunder i vårt oppdrett, vil mulige utvekster på prøvenes område ganske raskt elimineres. Den gode, sterke, utholdende og raske jakthund er målet og kommer ikke disse på den plass de fortjener på våre jaktprøver, vil man snart forstå at der kjøres galt. Og korrektivet ligger ene og alene i den riktige vurdering av hvorfor vi har jaktprøver.  Haakon Kinck.


Namsosmannen Borger Holmsen er en av de innen nordtrøndersk fuglehundsport som kan vise til de beste resultater de siste årene. Borger bruker selv å si at han er født i ei hundeseng, og i perioder er livet med hundene mer enn en livsstil for han. Han er i år inne i sin 20-sesong som aktiv deltaker på jaktprøver, senest forrige helg sanket han 1. premie på prøve i Snåsa.

Hans pointere og spesielt NJ Ch Ylajalis Jali har hevdet seg meget bra. Jali har blant annet to år på rad gått til topps i VK-finalen på NPK’s hovedprøve på Kongsvold.

Vi har tatt en prat med Borger for å få han til å gi "ferske" hundeeiere noen gode råd på vegen når de starter opp med fuglehunder og fuglehundsporten. – Alle har vi våre egne veger som fører til Rom, for hver enkelt gjelder det ganske enkelt (eller vanskelig) å finne sin egen middelveg, sier Holmsen.

 

Det er klart at hver og en har sine egne metoder og det varierer litt om det er den første hunden du skal oppdra eller om du har prøvd før. Personlig var jeg svært heldig med den første prøvehunden jeg startet med. Det var et utrolig godt emne og jeg tror faktisk jeg lærte like mye av den som den av meg.

Det er viktig å huske på at man må være raus med å gi ros og mer forsiktig med å gi straff. Grunndressuren må sitte hos fuglehundene, som hos andre hunder og hos unger Egentlig ligner det hele veldig mye på barneoppdragelse, bare det at du må være enda mer konsekvent enn når du holder på med barna når det gjelder hundene. Noen sverger til "prøve og feilemetoden" i sin oppdraglese, men den har jeg liten tro på. Man må huske på at hundene er vanedyr og får de feile for mye så danner det seg raskt uvaner som blir meget vanskelig å plukke bort senere.Skynd deg sakte, sakte

Det er viktig at man tar seg god tid i starten med pregingen av hunden. Jeg benytter bevisst ikke ordet dressur fordi jeg synes det høres så tvangsaktig ut. Jeg bruker å si til folk at "ikke gjør som jeg gjør, gjør som jeg sier" Og når det gjelder valpene så er det bedre at man tar det litt for mye med ro enn at man skynder seg. Det vil man garantert ha igjen for på lang sikt. Man må la hundene modnes før man går til neste skritt i læringen. Her og som alltid ellers er det viktig at man ikke holder på lenger enn at hundene har lyst og overskudd til å drive på. Man må også tenke på det sjelden eller aldri å gjøre det samme med flere hunder. Individene og gemyttet er forskjellig fra hund til hund. Man må prøve å forstå/ane hva som ligger i den enkelte hund – når man greier det kan man nå langt. Og framfor alt må du passe ditt eget gemytt. Hundene er ofte meget vare på nettopp det. Det går ikke an å la sitt eget sinne gå utover hundene. Eiers raseriutbrudd kan bryte ned mye av det man har klart å byge opp hos en hund. Man klarer sjelden eller aldri å lure en hun, den ser av kroppsspråket vårt om vi er glade eller sinte og det er sjelden noen god kombinasjon å drive med læring av hunder mens man selv er sint eller irritert.Korte turer.

Når tar du med hunden på fjellet og starter selve jakttreningen? Det avhenger mye av det enkelte individ. Det som er viktig er at man i stedet for å gå få lange turer, går mange korte turer med unghundene. Aller helst bør man være alene med unghunden i fjellet. Også her er det viktig at det er mye lyst og overskudd med i bildet. Unghundene skal ikke være utslitte når de kommer ned fra sine første turer. Det viktigste da er å skape kontakt og å få hunden til å forstå at dere to er sammen – et team som er ute i terrenget. Og som sagt må hundens "barnelærdom", som adlyde sitt-ordre m.m. sitte før man begynner for alvor på fjellet. Når man har kommet så langt som til stand og fuglesituasjoner så er det delte meninger om man skal la hundene løpe etter rypene når de går opp. Noen bruker lang line på dem, andre kommanderer dem til å sitte /ligge fra første stund, mens atter andre lar dem løpe etter for "fulle muger" i lang. Tid. Her er jeg av den oppfatning av at man ikke må la hundene løpe etter for lenge. Dette på grunn av vane/uvanedanningen. Jeg lar dem selv løpe litt etter til å begynne med, men når hundene begynner å bli bevisste på hva de driver med da kommer sitt-ordren ganske raskt. Til å begynne med er hunden naturlig nok fortsatt "heit" og vil løpe etter. Kanskje løpe den, til å begynne med, fortsatt 50 meter etter, men du klarer da ganske raskt å redusere denne avstanden ned til null og komplett ro når fuglen går opp, his grunndressuren sitter som den skal. Her gjelder det fortsatt å være konsekvent men ikke hard. Under treningen i fjellet er det fortsatt du som eier/fører som er flokkleder men husk at hunder er oss overlegen når det gjelder søk og reviering. Derfor er jeg ingen tilhenger av å dirigere/kommandere hunden for mye i fjellet., sier Holmsen.Prøve kontra jakt.

Enkelte hevder at dere som driver med fuglehundprøvene bruker en hund til jakt og en til prøver?

Det stemmer nok ikke. En god prøvehund legger en alen til sin vekst med å benyttes til fornuftig jakt. Her er det imidlertid viktig å poengtere at man da opptrer på samme måte som om man skulle være på jaktprøve. Samarbeide hund/fører utvikles videre med jakting og hvis det hele fungerer som det skal får du da føle at hunden er din forlengede arm ute i terrenget. Da begynner det å bli virkelig artig å være jeger/hundefører.

Når det gjelder jakting med unghund så må man være litt forsiktig. Jeg synes ikke noe om de som kommer og skryter av at de har skutt så og så mange fugler for sin seks, syv, åtte måneder gamle valp. Man må huske på at alt skal gå riktig for seg og at hunden fortsatt er ung. For unghunden pleier jeg å si at jakta er trening med fin anledning til å felle en og annen fugl. Jeg vet med meg selv at det kan være vanskelig å holde igjen på avtrekkeren når man går på jakt med en unghund og fortsatt er en ung/uerfaren jeger selv. I de første årene årene som jeger teller antall ryper og "matauken" en del. Med årene får man imidlertid erfaring og da er det hundens arbeid og fuglesituasjonene som teller mest, sier Holmsen som til tross for at han har hatt bare pointere de siste 20 årene hevder at han ikke er noen raserfantast. Før den tid hadde vi engelsk setter, de var mer familiehunder, sier han som nå har fire pointere i sitt flotte hundehus ved sitt hjem like utenfor Namsos. Med det samme jeg er i gang med å snakke om hunder vil jeg gjerne komme med et lite hjertesukk. Det er at folk, som skal rive med fuglehundsport og stille hundene å prøver, ikke glemmer sekunderingen (at hunden stopper og tar stand når den ser en annen hund gjør det). Man må få hundene til å respektere makkers stand. I det siste mener jeg å ha sett en "utglidning" på dette området. Alle hundene har sekunderingen i kroppen fra fødselen av og denne må vedlikeholdes. Det vil si at du ikke må la den "stjele" standen til en annen hund. Hvis den prøver på det må du koble den og sette den fast der den fikk øye på den andre hunden i stand. Om du selv går med to hunder må du ikke koble den ene og dra den med opp til den andre i stand: da er det bedre at binder den fast der den sekunderer før du går fram til den hunden som først tok stand og reiser fuglen med den. At dette vedlikeholdes er viktig for sporten, samt at du som jeger vil ha stor glede av det i praktisk jakt også, sier Borger Holmsen som ønsker alle en riktig fin høst og viner i skog og fjell.

Det som jeg mener kanskje er viktigst av alt er at vi som hundeeiere – hundens sjef, finner ut av hundens gemytt. Vi må også utnytte valpetiden godt og starte pregingen av valpen tidlig. Hele vegen igjennom må vi være konsekvent, sette klare grenser – dog uten å være for hard. Hunden(e) må vite hvem som er sjefen i flokken. Hunden er et flokkdyr og den oppfører seg deretter – derfor må den hele tiden ha en konsekvent leder og denne lederen er DU, sier Holmsen.Man lærer mye av sin første hund Vær konsekvent.

Denne artikkelen ble i sin tid skrevet av Roy Allan Skaret...

Side 67 av 67