Haakon Kinck – ingen over, kun pointer ved siden

Haakon Kinck er kanskje et navn som pointerinteresserte drar kjensel på, han er behørig presentert i vår jubileumsbok fra 2007. Under «Historiske dypdykk» på pointer.no har Leif Jan Sørli gjengitt en artikkel fra NPKs årbok i 1912, skrevet av Haakon Kinck. Her er det kynologen Kinck som viser sin entusiasme og innsikt.
Hans arbeid for NPK og pointeren er nok i dag vanskelig å forstå verdien av . Han var en av pointerpionerne og en av de absolutte store pointerstridmennene i denne første epoke.
Kinck var også en viktig brikke i NKKs arbeid, da han var sekretær og redaktør i NKK over flere år. Hans syn på avl var ikke direkte forut sin tid, da strategien med linjeavl og tidvis kryssing med nytt blod var noe de fleste oppdrettere med suksess gjorde på denne tid. Det krevde at man ikke avlet på middelmådigheter, da strategien alene ikke er en suksessoppskrift. Kinck var nok på denne tiden den i Norge som hadde størst progresjon på dette området. Menn som Haaken Mathisen, Carsten Borchgrevink og Knut C. Langaard hadde også sine oppturer, men de spilte nok på flere strenger, ikke minst gjennom avl på importer. Kinck hadde kun sin ene linje som han fulgte målbevisst. Resultatene og veien til kennel Røslyngens siste kull, viste at det var hans innsikt som gjorde strategien til en suksess.

Haakon var født og oppvokst på Hamar, han var nummer tre i en søskenflokk på seks.
Foreldrene var Bernt Magnus Kinck og Berthe Margrethe Hansen. Hans far var bankdirektør og i flere perioder ordfører på Hamar. Kincks gate på Hamar er oppkalt etter ham.
Haakon begynte sin utdannelse i 1884 og ble cand.jur i 1889.
Som en liten kuriositet kan det nevnes at unge herr Haakon Kinck deltok i en kappgang konkurranse i 1882, hvor han representerte Hamar roklubb. Tiden på 10 km kappgang ble 1.21.19.
Etter sin utdannelse arbeidet han i Ryfylke og på Lillehammer, før han fikk jobb som ekstraskriver ved Kirkedepartementet i 1898. Fra 1899 til 1930 var han departementssekretær ved samme sted.

Haakon utvidet og spisset sine dressurkunnskaper med familiens harehunder. De rådet grunnen alene inntil hans familie fikk fuglehunder (settere) i begynnelsen på 1880 årene.
Hans teorier var hentet fra «Mierckeska konsten» og «Viggo Møller». Dette ble nå omsatt i praksis på det han selv omtalte som «nokså ulykksalige forsøksobjekter».
Fra disse harehunder mottok adjunkt Eigil Lyng en valp.
Da Lyng noen år senere paret sin pointertispe Vera med Arkwright- importen Rapture, fikk Haakon i 1902 en pointervalp i retur som takk for harehunden. Vera var oppdrettet av Hr. Bagge fra Gøteborg, og hennes foreldre var Rips Schneidig og Miss Naso.
Lyng var opprinnelig fra Nordmøre og født på Røkkum i 1861, men på dette tidspunktet var han lærer i Horten, senere i Drammen.

Valpen Kinck mottok fikk navnet Step, og var Haakons første pointer. Haakon var på det tidspunktet ikke ukjent med fuglehunder, da han nå hadde hatt flere engelsksettere siden begynnelsen av 1880 årene. Noen var til og med riktig brukbare individer. Men med Step skulle han oppleve noe som raget høyt over både hans egne og andres hunder.
Det første som slo ham var Steps medfødte anlegg, som om han straks ga inntrykk av at «Ja dette kjenner jeg jo godt til fra før». Step hadde en sjelden god forstand, en jaktlyst som aldri sviktet og han var en viltfinner av rang. Varemerket var hans sterke vilje og hans bestemthet.
Step var ikke den kjappeste, men hadde en langstrakt galopp med vidt søk og stor jaktlyst.
Sliten ble han aldri, og jo lengre det led på dag, desto livligere ble hans søk.
Step var en overlegen rapportør med ypperlig stedsans på den måten at når han kom og rapporterte tok han raskeste vei tilbake og påviste fuglen presist. Det lot ikke til at vindretningen spilte noen rolle. Løpende bekkasiner og stegger var han en mester i å håndtere.
Step fikk svenske pointerklubbens pokal for vakreste pointer i norsk eie ved Kristianiautstillingen i 1907. Her var den store svenske pointermannen Axel Hedenlund dommer.
Step begynte sin jaktprøvekarriere på Lauvåsen i 1903, hvor den fikk 1.UK og C. M. Pays pokal som den vakreste blant premievinnerne (denne sølvpokal er i NPKs eie og kan i dag skues på Hjerkinn Fjellstue). Steps jaktprøvekarriere ble avsluttet i 1907. Da vant han 1.VK ved NKKs hovedprøve på Fosheim sæter (NM høyfjell). Dette er pointeren som har gitt navn til NPKs årlige unghundprøve for pointere ved navn Step pokalen.

Step

Enhver vil forstå at det for Kincks vedkommende var viktig å kunne bevare det blodet som Step førte,
i håp om å kunne gjenvinne egenskapene i noen grad. Her kommer ordet linjeavl inn, eller det vil si i den tid var ordet innavl eller slektskapsavl.
Igjen var adjunkt Eigil Lyng en sentral skikkelse.
Han hadde i mellomtiden fått paret Steps søster Frig med J. E Frykbergs Treff og fått en niese av Step ved navn Saga. Hun ble paret med Step. Kinck plasserte bort en tispevalp til en bekjent (Hans K. Fleischer, NPK formann 1918-1920), med avtale om at han skulle ha et ord med i laget da hannhund skulle nomineres.
Tanja, som denne tispen het, ble paret med ingeniør Hartmans Hit etter Shot og Grace, hvor sistnevnte fører Stepblod gjennom både sin far Gold Dust (født 19. mai 1896) og sin mor Flame Flower (født 4. januar 1898). Etter denne kombinasjonen beholdt Haakon Kinck hannhunden Vige, som så dagens lys på selveste 17. mai 1912. Søsken av denne var Roy til Balt. Fleischer og Bess til H. K. Fleischer, alle premiert på prøve og utstilling. Det må nevnes at Saga senere ble paret med Haaken Mathisens Arkwrightimport Lawn Sleeves. Legger også til at Jard Emil Frykberg var en enorm pointerbauta i Sverige og en stor forretningsmann. Han grunnla det som vi i dag kjenner som ICA.

Vige

Vige var i mange henseende motsetningen til Step.
Han var noe lettere både i sinn og kropp, hadde et lettere hode og raskere bevegelser.
Den var strålende vakker med en sjelden stolt holdning. Vige ble en fremdragende rypejeger, men på skogsfugl viste den sin manglende pliktfølelse. Den rapporterte nødig ryper, men aldri skogsfugl.
Ble den stående i stand over noe tid, ordnet den opp selv.
Dens søk var i glansperioden en fryd for øyet, og dens stand en skjønnhetsutfoldelse.
Nesen var særdeles følsom og det hendte mer enn en gang at han tok stand i bånd, der hvor andre hunder hadde passert. Under en pause på en jaktprøve lå Kinck og Vige og slappet av blant de andre deltagerne. Vige reiste seg plutselig opp og tok stand. Det var flere hunder rundt omkring og like ved ham, men ingen andre viste tegn til uro. De tre rypene lå ca. 40 meter borte.
Vige ble etter hvert dobbeltchampion, da han innfridde kravene som var 3 x 1.VK på utstilling og 3 x 1.VK på jaktprøve. Ch Vige skaffet Kinck mange gode stunder i rypefjellet, og noen ergrelser i skogen.
Det var en hund som glimret fordi dens gode egenskaper lå så i dagen.
Vige hadde ikke sin morfars sterke vilje og ubegrensede evne til å holde ut, men med sin livfullhet og sitt glade sinn var han en strålende representant for rasen.
Vige fikk sin 1.AK ved Skandinavisk Gordonsetterklubs og Norsk Pointerklubs prøve 5. oktober 1913.
Kritikken var som følger:
«Ganske hurtig og høit søk, slaar passe ut, fast stand, rolig i opflugt og skud. Sekunderer og apporterer. God viltfinner. 1.AK og NKKs ærespremie».
Kvalifisert for VK neste dag, var Vige ensom pointer i sin debut i denne klassen.
Han la alle GS og ES bak seg og vant.
«Planmessig, hurtig og høit søk. Greide fot utmerket. Fast stand, rolig i opflukt og skud.
Apporterte. God viltfinner. 1.VK og Skand.Gordonsetterklubs ærespremie».

Ch Vige ble så paret med Sonja en datter av Step (og Queen af Tidaholm), fortsatt sterk linjeparing.
En av tispevalpene fikk halen avbitt ved fødselen, noe som på den tiden var lite akseptabelt. Haakon Kinck syntes likevel den var for vakker til å avlives, og overlot den til en venn med forbehold om valper etter den.
Denne tispen het Bonnie, og var meget lovende som unghund. Bonnie ble dessverre bortskjemt og da det ikke lenger var interessant for vennen å beholde hunden, kom den tilbake til Kinck høsten 1919. Kinck lot henne pare med ingeniør Hartmanns Whip (Tom H från Sik – Skogis Girl). Tom H från Sik førte Stepblod gjennom sin far Sea Song og Girl førte tykkeste Stepblod gjennom sin oldemor Flame Flower. Den øvrige avstamningen likte Kinck godt og Whip hadde rykte på seg for å være en usedvanlig god jeger. Kullet kom 3. april 1920 og fikk med seg god kroppsbygning og jaktegenskaper som lå langt over normalen. De var meget homogene på alle områder.
Her beholdt Kinck Røslyngens Vaj som snart viste sine fremdragende jaktegenskaper.
Vaj tok kjapt sin 1.UK med ærespremie på Lauvåsen i 1921, og hentet hjem fire oppsatte ekstrapremier for sin oppvisning.
Dette var ved fellesprøven for NPK, Engelsk setterklub (senere NESK) og Skandinavisk Gordonsetterklub ved Lauvåsen 10 – 15. september 1921, og Vaj fikk følgende kritikk:
«Energisk, forstandig, stilfuldt søk, til sine tider i voldsom fart. Trods sin ungdom og hete blod utførte hun et straalende selvstendig arbeide i god kontakt med føreren. Fast i stand, helt rolig i opflugt og skud. Fast stand for skudt fugl. Veldressert, lydig og helt i førerens haand. Gir indtryk av at ha en særdeles skarp næse. Fortsetter Vaj slik som hun begynte i aar, blir hun en meget farlig konkurrent til de store pokaler. 1. premie UK og Norsk Kennelklubs store pokal som ærespremie, samt Engelsk setterklubs pokal for beste unghund og Skand. Gordonsetterklubs pokal for beste hund ført av eier».
For NPKs vandrepokal ble det arrangert et eget løp. Her sto kampen mellom fem pointere, deriblant Vardeaasens Tip-Top som blir nr. 2 i NM på NKKs prøve 15.sept. Men unge Røslyngens Vaj vant foran sine eldre konkurrenter. I matchen mellom engelsksetterne og pointerne blir Vaj også beste pointer.
Høsten 1922 fikk hun 1.AK. Vaj dukket neste gang opp i VK klassen ved NKKs prøve. Inntil en halv time før prøven ble avsluttet ledet Vaj klart denne VK (NM høyfjell), men noen sprang etter lette ryper, «viss hvite vinger vinket for fristende i skumringen», henstilte Vaj/Kinck til 3.VK. Kullsøskene Røslyngens Kim og Røslyngens Spot ble begge stamhunder i NPK (noe som var forbeholdt hannhunder).

Røslyngens Spot

Kinck sin avlstanke som i korthet utgår fra linjeavl med tilførsel av godt friskt blod som ikke fjerner seg for langt fra hovedstammen, fører til at Ch. Tempest (Shot – Conny Sara av Berg) til Albert Kvaal (NPK forman 1921 – 1926) blir valgt til partner for Røslyngens Vaj.
Dette blir nok høydepunktet for kennel Røslyngen da Høyfjellspokalløpet i 1929 blir vunnet av pointerne. Pointerlaget består av tre Røslyngensøsken fra denne kombinasjonen samt deres far Tempest. Søskene er Røslyngens Saga, Røslyngens Hell og Røslyngens Treff.
Saga ble nr. to i kongepokalløpet samme år.
Hell fikk 1.AK på engelsksetterprøven ved Oset sæter 15. september 1928, og en annen søster ved navn Røslyngens Girl fikk 2.AK ved samme prøve.

Røslyngens Vaj

Så ble Bonnie paret med Skogis Black Devil, viss’ farmor var Skogis Girl (vi husker at far til Vaj var Whip under Skogis Girl).
Her får Haakon Røslyngens Vinn, som så også blir paret med Ch. Tempest. Her får Kinck Røslyngens Step (oppkaller Step), og får kjapt 1.UK på NKKs prøve på Oset i Hallingdal 1931.
Ved NKKs utstilling i 1932 gjorde Røslyngens Step rent bord og fikk av dommer Birger Lunde 1.BK, 1.VK og NPKs ærespremie. Step ble etter hvert champion.
Det er grunn til å tro at dette er Haakon Kincks siste pointer. I alle fall bruksmessig.

Røslyngens Step

Pointermannen Haakon Kinck var ikke en som var opptatt av sitt eget. Han omtalte andres pointere med stor innlevelse og var en dyktig skribent med egen jaktspalte i bladet «Sport». I tillegg skrev han utførlig om den norske pointeren i årbøkene for DPK og SPK.
I 1912 kommer Kinck med en saklig kritikk av Fritz Huitfeldt, som lovpriser engelsksettere etter å ha dømt på deres prøve i 1912. Huitfeldt påstår at ES ligger over pointere og gordonsetter hva jaktkvalitet angår. Dette faller Kinck tungt for brystet, og i et innlegg setter han spørsmål ved Huitfeldts grunnlag for påstanden. Året før så han kun ES mot ES, mens dette året dømte han kremen av de beste ES mot fem pointere som var på prøve for første gang. Dette førte igjen til at Einar Poulsson (pointermann og senere formann i NKK) angrep Kinck med kraftige uttrykk. Han mente, oversatt til et mer moderne språk, at Kinck var ute etter mannen og ikke ballen.
Knut C. Langaard, også en stor pointerskikkelse, kommer da på banen med et innlegg som tar Kinck i forsvar. Langaard snur på flisa og antyder at det kanskje er herr Poulsson som unngår «å takle på ballen» (igjen en moderne metafor).

Kinck var til stede på Theatercafeen da NPK ble stiftet i 1907, og var sentral allerede da.
Fra 1911 – 1918 var Haakon Kinck formann i NPK, senere NPKs første æresmedlem og hedersledamot i SPK (fra 29/9 1928). Han er en av to med lengst periode som NPK- formann.
Eigil Lyng som nevnes innledningsvis, dukker opp i NPKs styre under Kincks tid som formann.
Fra 1. januar 1918 -1923 var Haakon sekretær, redaktør og stambokfører i NKK.
I sin rapport i NKK tidsskrift av 1924 tar Kinck et oppgjør med «Pointermændene», som han etterlyser på NKKs jaktprøve. «Pointermændene må nu alvorlig ta seg sammen, hvis de vil opretholde sine hunders ry som fremragende jagthunder», skriver Kinck, og avslutter med at han håper dette er siste gang «vore vakre pointere ikke hævder sine tradisjoner paa klubbens (NKK) jaktprøve».
Haakon Kinck var også en respektert og hyppig benyttet dommer.

I 1926 ble han kasserer og regnskapsfører ved Nasjonalgalleriet.

Med utgangspunkt i innkomne paringsavgifter med renter, danner Haakon Kinck i 1932 Stepfondet. Fondet får egen pokal og er til minne om NKKs stamhund Step – første norskfødte pointer med 1.VK på jaktprøve.
Fondet har originalt en rekke paragrafer, deriblant heter det at fondets formål er å bringe pointere av avls- eller konkurransehensyn frem til fjellprøve, der eiere selv ikke har økonomisk kapasitet til å gjennomføre dette. Pokalen kunne vinnes kun en gang av samme hund – altså var den evigvandrende. En rekke historiske pointere er inngravert i denne pokalen.


Kinck var, og er, en av de største personligheter innen pointerhistorien.
Han døde 3. mai 1939, ugift og barnløs, men hadde for øvrig en stor famille gjennom sine søsken.
Han er begravet på Hamar.
I SPKs nekrolog over Kinck, ført i penn av professor Gustaf Lundberg, tilskrives Kinck fremgangen og den utbredte interessen pointerrasen har fått i Norge.
Hans uhøytidelige og kultiverte vesen vant alles hjerter.
Bak utmerkelsen «Hedersledamot» i SPK, lå ikke bare en honnør for hans organisatoriske innsats for pointeren, men også for det betydningsfulle arbeid han i tillegg gjorde for rasen som oppdretter, dommer og aktiv deltager på utstillinger og jaktprøver.
Lundberg avslutter med ordene, «Den Gamle Kjære Kincken, elsket og æret i minnet».

Ingen over, kun pointer ved siden.

Haakon Kinck

Våre sponsorer